Fluktforsøk

«Vi rømmer i natt»

Da oppdragelsesanstalten Toftes Gave i 1878 ble flyttet fra Risebro i Akershus til garden Sund på Helgøya, var det blant annet fordi man ville forhindre rømming. Men ønsket om å komme seg vekk fra anstalten var like sterkt som før. Noen lot seg friste til å rømme om vinteren, når isen la seg. Den 22. januar 1883 prøvde to gutter å rømme:

«- men de kom om Natten af sig selv tilbage og fantes tidlig om Morgenen liggende under et paa Gaarden værende Skur med forfrosne Fødder. Den ene var saa forfrosset, at han maatte sendes til Rigshospitalet , hvor begge hans Ben blev amputert, og han selv ble saaledes udskrevet af Anstalten. Den andre Gut maatte i lengre Tid ligge paa Anstalten under Lægebehandling, og blev først paa Sommeren fuldstendig helbredet.» 

De fleste rømmingsforsøk skjedde 2-4 uker etter at guttene havnet på Helgøya. 10 slag ris var fast straff. Noen ga opp etter et forsøk eller to, mens andre prøvde igjen og igjen. De som lagde mest bryderi, ble overført til  Bastøya. (I perioden 1901 - 1907 ble 43 gutter sendt til Bastøya - det tilsvarer 13% av guttene som var på T.G. ) 

I elevprotokollen  for 1906-1907 leser vi om Kristianiagutten «Oskar» som kom til Toftes Gave som 12-åring. Gutten ble først anbragt i tvangsskole på grunn av skulking og dårlig oppførsel på skolen. Senere kom han til en familie på landet, men disse kunne ikke beholde ham, da det ikke lykkes dem å påvirke ham til det gode.  Han var «tyvaktig, upålitelig, og tilbøyelig til fantestykker». Hans hjem er fattig og hans stefar slem. Guttens sinnelag er innesluttet og trossig. 

Ifølge protokollen hadde han fire rømmingsforsøk i 1906: 2/9, 6/9, 18/9, 30/9. Første gang fikk han advarsel, deretter 20 slag ris, arrest, så 10 slag ris pluss 14 dager arrest i fritida.

Neste høst forsøkte han også å rømme, og havnet i arresten. Da slo han ut vinduet og rablet på veggene. I tillegg gjorde han seg også skyldig i andre forseelser; som å synge stygge viser og kalle nattevakta «stygge svinet».             

Guttene var ofte nokså desperate  etter å komme seg vekk, de forsøkte å bygge flåte eller stjele seg en båt. Men de ble som regel innhentet. Noen lyktes likevel å unnslippe, og fikk kanskje flere uker på rømmen før politiet fant dem og sendte dem tilbake. Det fortelles at en klarte å svømme over sundet til Nes med hodet gjemt inni ei margarinkasse. 

De som rømte, ble ofte oppsporet hjemme hos familien sin. På 30-tallet en gang kjøpte skolehjemmet inn en motorbåt, og det ble lettere å innhente båtrømlinger. Skolehjemmet samarbeidet med lokalbefolkningen om å få tak i rømlinger, og de betalte dusør for hver skolehjemsgutt som ble «fanget».  Noen forteller at de deltok i denne jakta med liv og lyst, mens andre syntes synd på disse snauklipte guttene med munnsår og ulykkelige øyne, og lot som de ikke så dem.