Disiplin og straff

«I vergerådets/barnevernets historie har det av og til vært vanskelig å skille mellom oppdragelse og mishandling» (Ericson 1997). Straff var en viktig del av oppdragelsen ved skolehjemmet. Men den har vært omdiskutert, helt fra skolehjemssaken i 1907-08 til hjemmet ble nedlagt. I artikkelen «Oppdragelse eller straff» av Harald Thuen (se litt.liste), konkluderer han med at oppdragelsesanstaltene var et mislykket eksperiment. Og det er i lys av dette vi må forstå barnas stadige opprør og ulykkelige opposisjon mot anstaltene.

Slik ser straffeprotokollen ut for en Kristianiagutt, la oss kalle ham Otto. Han var på Toftes Gave i perioden 1903 - 1907. Han kom til hjemmet som 14-åring for skulk, dårlig oppførsel og stjeling.

Streker og fusk med frimerker og pakker

5 slag ris

Puttet lort under laknene i ei seng

5 slag ris

Uartighet og dovenskap på skolen

Innelukket søndag+tap av middag

Gjør ikke lekser, blir sint når han tiltales

8 slag ris

Truer de som tiltaler ham

10 slag ris

Egenrådig/ulydig

10 slag ris

Tatt på forbudt område

5 slag ris

Urolig og uforskammet ved spisebordet

10 slag ris

Denne gutten ble til han var 18 år, men han ble ikke konfirmert.

«Til fremme af Opdragelsens Øiemed er Foreldre og Andre der staar i forældres Sted, berettigede til at anvende maadeholden legemlig Revselse paa Børn, der staar under deres Myndighet.»  (Lov av 1891, opphevet 25.februar 1972.)

Langt inn i forrige århundre var legemlig straff ansett som et viktig virkemiddel i barneoppdragelsen. I skolen ble kroppslig refselse forbudt i 1936.  Skolehjemmene fortsatte likevel, og i 1948 ble det sendt egen instruks til skolehjemmene om at kroppslig refselse var forbudt også der. Da var Toftes Gave nedlagt…..

Fram til 1900 var den kriminelle lavalder 10 år. I 1900 ble den hevet til 14 år, samtidig som vi som første land i verden fikk vår egen barnevernslov, den såkalte Vergerådsloven. Hver kommune skulle ha et offentlig oppnevnt råd som sørget for riktig plassering og behandling av forsømte barn. Inn under definisjonen forsømte barn kom: moralsk utglidning i hjemmet, forsømmelse av foreldreplikten, tegn på kriminell atferd og disiplinproblemer i skolen.

Fra 1900 fikk Toftes Gave betegnelsen skolehjem, mot tidligere oppdragelsesanstalt. Innholdet og metodene forandret seg likevel ikke vesentlig. Straff var en viktig del av oppdragelsen. Men fra århundreskiftet ble det ryddet opp for å forsøke å unngå for mye vilkårlighet. All straff skulle heretter utføres eller godkjennes av bestyreren, og deretter føres inn i en egen straffeprotokoll. Det ble også vedtatt straffereglement for alle skolehjem.

(Kongelig resolusjon av 11.12.1900.)

Dersom « kjærlig og alvorlig tiltale og formaning» ikke fører fram, gjelder følgende:

  1. Extra arbeide i fritimerne eller berøvelse af tilstaaede begunstigelser.
  2. Hel eller delvis forbrydelse af tilstaaet arbeidsfortjeneste.
  3. Legemlig afstraffelse ved slag af birkeris paa den blottede bag, indtil 10 slag.
  4. Sløifning af enkelte maaltider for en eller tvende dage.
  5. Indsættelse i lys celle i fritiderne indtil 14 dage
  6. Indespærring i ensom, lys celle fra 1 indtil 10 dage. Dog ikke for børn under 10 år.

 I forbindelse med den såkalte «skolehjemssagen» i 1907-08, leverte bestyrer Navelsaker denne statistikken over straffer på Toftes Gave fra 1901 til 1907:

 

antall ganger ris

antall ganger celle

rømming

tyveri, innbrudd

ulydighet, tross

råskap, brutalitet

1901

58

2

9

18

15

16

1902

53

1

16

8

18

9

1903

88

16

11

31

28

19

1904

96

9

9

25

43

19

1905

65

15

5

31

16

13

1906

203

30

18

58

84

43

1907

102

16

31

23

28

20

1908

98

24

4

35

33

26

Gjennomsnittlig belegg pr. år var 134-149 gutter.

Ved århundreskiftet pågikk det i Europa en debatt om risstraff. Det oppstod en ny oppdragelsesideologi, og man forsøkte å bruke isolering istedenfor ris. En skulle spille på barnas skyldfølelse. Ensomheten skulle brukes for å framkalle ettertanke og anger. Dialogen med egen samvittighet skulle lede til et oppgjør med seg selv og sine egne handlinger. Isolatet fikk det vakre navnet betenkningsrom. Det var rommet for anger og omvendelse, der man kunne innse at man hadde oppført seg dårlig, og komme på bedre tanker. Når vi leser guttas historier om isolatet, f.eks i Stolpes bok «Under loven» eller Ola Ødegård: «Tapt barndom», skjønner vi at det i praksis ikke virket slik.

I 1930- og 1940-åra ble det brukt anmerkningsprotokoller, der det ikke kommer like klart fram hvilke straffer de får. Men her har de brukt mer fantasi. Denne gutten har fått både grøtstraff og liggestraff.

·      Har tøflene på sovesalen

·      Ødelegger både nattdrakten og skjorten sin til stadighet

·      Fra bordet (3 ganger)

·      Kommer for sent etter friminutt

·      Bråk på sovesalen

·      Stadig snakk og uro ved bordet, grøtstraff hjelper ikke.

·      Fra bordet. Straffeligge.

 

Hvilke andre «forbrytelser» foretok guttene seg mens de var på skolehjemmet? I protokollene fra 1930 - 1940-åra kan vi lese følgende:

·      Sur og grinete - bestandig misformøyet

·      Går med søndagsstøvler til hverdags

·      Kortslutter den elektriske ledningen på sovesalen

·      Stjal ¼ julekake i spiskammeret

·      Kaster poteter ved bordet

·      Skjærer i stykker Ingvars votter

·      Kommer på Skurven og setter seg ganske enkelt på en vedhaug og røker

·      Kaster på stikka med penger og knapper

·      Lurer seg til en rett han ikke skal ha ved bordet

·      Ber meg holde kjeft da jeg ber ham vaske gulvet bedre

·      Befinner seg til stadighet nede hos grisene

·      Ligger med undertøyet på seg

·      Ligger og plystrer på sovesalen

·      Banner og bruker munn, skal snakke han til rette, men han svarer: Jeg er ikke redd for direksjonen, jeg skal banne så de hører det alle.

·      Står på straff, roper etter meg: Ditt svin, ditt svin!

·      Binder blikkbokser på sengebenene med bektråd og ligger og skrangler og bråker