Gulosten

”Den som itte vil høyre, lyt føyle”

Utdrag fra Bjørn Bjørnsens bok: ”En mann kalt Gulosten”. Oslo 1968. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

(Gulosten (Johannes Andersen) bodde i sin barndom en periode på Toftes Gave. I biografien som Bjørn Bjørnsen har skrevet, er dette oppholdet beskrevet). Gulosten ble kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Han var en småkriminell eventyrer, og i biografien forteller han om åra på Toftes Gave og Bastøya.

- Her er det mye frisk luft og nok å ta seg til, ønsket bestyrer Navelsaker velkommen. Han var agronom og ikke så lite stolt over kjempegården med 200 kyr, 2-300 griser og hundrer av mål innmark på Helgøya i Mjøsa. Under oppsyn av en håndfull betjenter ble gårdsdriften besørget av 70-80 skolehjemsgutter i alderen ti til atten år. Og veldrevet var gårdsbruket uten tvil. Budsjettet ble gjort opp med solid overskudd.

Guttene kom fra forskjellige kanter av landet. Noen hadde vært uheldige i valget av foreldre og blitt plassert der på grunn av alkoholisme i hjemmet, andre var taterbarn som med makt var fjernet fra familier som øvde dårlig innflytelse på dem, og atter andre hadde altså knabbet duer.

- Har du tobakk? var det første spørsmålet nykommeren fikk fra en av de eldre guttene. Hvis ikke, er det best for deg sjæl om du skaffer noe. Her gjaldt hakkeloven uinnskrenket. 

Johannes fikk en seng midt på gulvet i en sovesal sammen med 29 andre gutter. Sengene fylte hele gulvplassen med noen få centimeters mellomrom. Det var tre slike saler i 2. etasje i hovedbygningen.

- Pass på så du ikke pisser i senga, advarte naboen hviskende før de krøp til køys. Ellers havner du på loppesalen.

Men da guttene ble vekket klokka seks om morgenen, kjente han kløe flere steder på kroppen. Etter hvert skulle han bli så vant til det at det ville ha forundret ham om kløen plutselig skulle forsvinne, men i begynnelsen var det litt plagsomt.

Frokost ble servert i spisesalen og besto av to stykker brød med margarin samt et krus skummet melk til hver. Det tok ikke lang tid å oppdage at frokosten var nøyaktig den samme hver dag året rundt.

Og så var det oppstilling til dagens arbeid. En diger totning tok plass foran gutteflokken:

- Stell dekk opp på to geledd så je får tælt dykk. Den som itte vil høyre, lyt føyle når forstanderen kjem att. Du Grisepurka og du Magapuler’n går i fjøset, du Gjedda tar hesta, du Pisselars skal saga ved, du Ståpikken og du Kontoristen skal på jordet…

Guttene forsvant hver til sin plass under oppsyn av o v e r h a n s e r e, gårdbrukere fra distriktet som hadde ekstrajobb på skolehjemmet. Konrad Kubeinet var kombinert sjefspedagog og slakter på gården – han fant på guttenes økenavn og brukte dem konsekvent når han skulle gi en ordre. Pepperen var sjef på skredderverkstedet og en snill fyr, mens Snufsen hadde overoppsynet innendørs. Dette var den minst takknemlige jobben. Det var ikke til å unngå at han fikk en del av de plagsomme husdyrene med hjem til familien.

Om morgenen var det innegjengens jobb å lufte loppesalen. De guttene som ikke kunne holde vannet om natten, og det var om lag en tredjedel, måtte sove på grov strie spent på en ramme. I sengebunnen lå det torvstrø. Der krydde det av lopper. De våte strierammene ble båret ned og soltørket i løpet av dagen før de ble lagt på plass igjen. Det var ikke fritt for at loppene fra torvstrøet også fant fram til de andre sovesalene, og blant de få muligheter til underholdning guttene hadde, var loppejakt det mest populære. Enkelte utviklet seg til rene mestere.

Dagens store begivenhet var middagen. Ikke på grunn av maten – den besto vekselvis av møsmersuppe og en slags pølse av lungemos og gryn og aldri nok til at de ble mette – men fordi de da fikk en times hvil i gårdsarbeidet, som kunne være meget tungt, særlig for de yngste.

I badet om kvelden merket Johannes seg en liten gutt fra loppesalen som forsøkte å skjule seg for de andre. Et glimt av den nakne guttekroppen kunne få hvem som helst til å gyse: Ryggen så ut som om noen hadde helt tyttebærsyltetøy over ham – en eneste blodkake fra øverst til nederst. Gutten var fullstendig oppspist, men slike bagateller var ikke grunn nok for å tilkalle lege.

I løpet av få dager gled Johannes inn i rutinen på stedet: morgenoppstilling og telling, arbeid, middagsmat, arbeid og så kveldsmat. Den oppdragelsen de ble utsatt, var meget enkel: De skulle lære grovarbeid, punktum.

Formelt skulle det også være noe skolegang, men i onnetiden eller når noe annet skulle gjøres på gården, hadde man ikke tid til slikt. Overhanserne ga guttene som luket i turnipsåkeren en slags akkord. Ble de fort ferdige med en rad, fikk de hvile inntil de andre hadde nådd dem igjen. Ble de hengende etter, fikk de et rapp med kvisten som alle vokterne var utstyrt med, og d e t kunne svi hardt.

Heller ikke om vinteren var det så nøye med skolegangen, i hvert fall for de som kunne gjøre nytte for seg i gårdsbruket. 11-åringen viste seg snart å være en flink arbeidskar – helt alene bar han kornsekker fra kjelleren og opp i tredje etasje på låven. Dermed slapp han mer regulær skolegang utover de tre årene han allerede hadde hatt.

Verst var sulten som bestandig gnog under brystet og fikk dem til å snike seg ned i turnipsåkeren hvor de satte til livs store mengder for å fylle magene. Som dessert spiste de melasse som egentlig var beregnet på kyrne.

Når en av guttene fikk pakke hjemmefra, ble det fest. Mat og lekkerier ble omhyggelig fordelt. Fru Andersen skjønte nok, selv om brevene ble strengt sensurert, at det var smått med matstellet på Toftes Gave og sørget for å legge inn i pakkene et stort stykke sveitserost. Pakkene fra fru Andersen ble ventet på og sett frem til av alle guttene på andre sal. Ettersom alle guttene skulle ha et økenavn, fikk også Johannes sitt: Gulosten, til evig heder og minne om ostestykkene som de spiste under teppene om natten.

Men det kunne være langt mellom pakkene, og da ble det vanskelig å sove. Kveldsmaten var like mager som frokosten, egg, nysilt melk og ost så de aldri noe til, og rett som det var, hendte det at middagsmaten var så bedervet at de måtte gå like sultne fra middagsbordet som da de kom, hvis de ikke ville bli syke.

Noe måtte gjøres. De eldre guttene hadde som regel samlet seg atskillig erfaring i kampen for tilværelsen på kjøttfabrikken i Mjøsa. En av de tingene de hadde lært grundig, var å dekke seg selv når ulovligheter skulle foretas. Johannes fikk derfor et lynkurs i nøklefiling, og i nattens mulm og mørke avla han tallrike besøk i kjøkkenet hvor han fylte putetrekket med brød, ost og hva han ellers fant av spiselige ting der. Godene ble fordelt under tilbørlig hensyntagen til alder og rang, og så krøp guttene under teppene og spiste lydløst – de eneste gangene Gulosten virkelig ble mett, var etter slike ekspedisjoner til kjøkkenet.

Jo, det var mangt å lære på Toftes Gave for et lite menneske som ville overleve. Først og fremst måtte man lære å forstille seg: å spille uskyldig, arbeidsom, enfoldig og angrende, slik de voksne ville ha det. Gud nåde den som ikke sugde d e n lærdommen fort nok. En liten tass som mente at i grunnen var det ikke så galt å forsyne seg med en ekstra brødskive under frokosten, måtte til straff stå på gangen i bare skjorta i tre timer. Han fikk lungebetennelse og døde. Huslegen som hadde et meget overflatisk forhold til stedet, konstaterte at han hadde svak konstitusjon, og man beklaget at all den friske luften ikke hadde hjulpet ham.

Fluktplanene ynglet i de to timene guttene hadde fri før sengetid. Noen ganger ble de også satt i verk, til glede og berikelse for bøndene i omegnen som fikk fast betaling: 75 kroner for hver rømt skolehjemsgutt de fanget inn og fikk sendt tilbake til lensmannen.

En natt satte også Gulosten og tre kamerater på en liten flåte over Mjøsa, fire desperate, redde smågutter uten en mulighet for å komme lenger enn til nærmeste bondegård hvor man lyste opp i takknemlighet over det rike byttet.

Straffen var også fast: åtte dager i enecelle i et solid uthus i parken, bjørkeris på baksiden av lårene så kvistene skar seg inn i kjøttet og måtte plukkes ut gjennom et tidsrom av uker, samt ekstraarbeid.

Gulosten  var tolv år da han alene, etter ordinær arbeidstid, gravde ut en kullkjeller, to meter lang, to meter bred og to og en halv meter dyp, som straff for et rømningsforsøk. Jorden var full av stein, og han hadde bare spade og spett til redskap. Kjelleren er fremdeles i bruk.

Toftes Gave hadde også et tilsyn. Formannen var en gårdbruker fra Stange. Alle guttene gledet seg til besøk fra tilsynet. Forberedelsene pågikk i lange tider. Torvstrø ble skiftet  på Loppesalen, nye gardiner hengt foran vinduene, hovedbygningen vasket fra kjeller til loft og – best av alt – når tilsynet kom, ble det både førsteklasses servering og kakao til kveldsmaten. Gulosten husker at de ved en slik anledning fikk pålegg på brødet.

Én lov var streng og ubrytelig blant guttene: Uansett hva som skjedde, skulle man ikke sladre. Derfor måtte mer enn en smågutt gjemme hikstene under teppet når inspeksjonen gikk om kvelden etter at han var rundjult av de større. Guttene praktiserte loven om de sterkestes rett, den loven de selv levde under. De yngre måtte ikke bare under trussel om  juling snike seg av sted til kremmeren i lånte, sivile klær og kjøpe tobakk, de måtte også holde kjeft når de hadde vært så uforsiktige å bli frastjålet en eller annen kostbarhet. Tok de sjansen på et slagsmål med synderen, ble det verst for dem selv hvis de tapte.

Ikke rart at de lot det gå ut over siste trinn på rangstigen: dyrene. En av hestene het ”Lena” og var blitt nervøs av mishandlingen hun hadde vært utsatt for. Munnvikene var flenget opp av bisselet, og en uventet lyd var nok til at hun tok ut. Etter at Gulosten med varsomhet hadde brukt henne til pløyning  en tid og på kalde dager omhyggelig sørget for å varme bisselet før han stakk det i kjeften på henne, begynte sårene å gro. Hesten viste sin takknemlighet ved aldri å skaffe ham noe bry når han tok den ut til arbeid. Det var som om de bekreftet en protest mot mishandling av levende vesener overfor hverandre.

Slike subtile følelser var imidlertid fremmede for vokterne. Deres oppgave var å drive guttene i hardt arbeid hele dagen, og hvis guttene gjorde vanskeligheter, så de i det bare en bekreftelse på at det var berme og smådjevler de var satt til å vokte over og at de ikke hadde vært strenge nok.

En dag skulle Konrad Kubeinet slakte oksen og tok Gulosten med som hjelpegutt. Mens de holdt på å flå det store dyret, skar Konrad av kjønnsdelene og klasket dem rundt halsen på gutten så blodet skvatt. ”Det skal Gulosten ha,” flirte han.

Bare en gang hadde guttene fordel av det renomméet bøndene ga dem. De hadde sneket seg ut fra gården og lagt seg i veigrøften for å bomme røyk av sivilister som kom forbi. Da en enslig bonde kom kjørende på en langkjerre, stormet de frem en hel flokk og ville ha røyk. Bonden var hvit i ansiktet da han fomlet frem tobakken sin fra bukselommen. ”Ta hele asken, ta det alt sammen,” pep han forskremt, smattet på hesten og forsvant før de fikk tid til å takke.

Noen av guttene forsøkte å danne et forsvar mot de grå vinterdagene da sokkene frøs til isklumper på bena ute på jordene, mot de rå flirene til overhanserne når de ble banket for virkelige og innbilte forseelser og mot sulten – både etter mat og medmennesker.

De dannet hemmelige foreninger med den høytidelige formålsparagraf å vri nakken rundt på samtlige overhansere når de en dag ble sluppet løs, muligens med unntak for skredderen og Mærratemmeren, Martin Gaaserud, som av og til stakk til dem en brødblings og som ikke slo dem hvis han knep dem i å kaste snøball bak fjøset, når de rettelig skulle ha vært i arbeid med å bryte opp ny, telefrossen jord. Gjedda, som hadde fått sitt navn fordi han var så flink til å svømme, samt Siggen og Anton med kloa skulle utgjøre kommandotroppene i denne hevnens armé.

Et annet formål med klubbene var selvbeskyttelse. De nykommerne som ikke var med i en gjeng som kunne beskytte dem, var ille ute. En alminnelig straffemetode blant guttene når for eksempel en av dem hadde sladret, var å holde synderen nede på et bord med ansiktet i været. Øyelokkene ble tvunget opp, og så dryppet bøddelen tobakksaus inn på øyeeplet – fra tre til førti dråper.

Pisselars, Mærraflåer’n, Tater-Gunder, Brakknesa, Grisepurka, Brannmeldinga, Gjedda, Anton med kloa, Siggen og Gulosten svor på å beskytte og hjelpe hverandre i tykt og tynt, da og i all fremtid. Ofte oppsto det situasjoner hvor de trengte hjelp fra hverandre.

Hevnplanene måtte de foreløpig legge på hyllen og i stedet nøye seg med oppmykende sabotasjehandlinger.

Anton med kloa var hjernen i denne virksomheten. Oppnavnet hadde han fått fordi han uten særlig teoretisk bakgrunn hadde funnet opp kruttet med det resultat at han ble tre fingre fattigere. De to han hadde igjen gjorde han imidlertid god bruk av. Gruppen gjorde dritige tokt mot bakeriet. Det var en ventil inn til brødlageret. For liten til å krype gjennom, men stor nok til at man kunne lirke ut et brød. Anton konstruerte et spydlignende redskap med spiss og mothaker, akkurat langt nok til at det kunne rekke brødhyllen. Kunsten var å få brødet til å sitte fast uten at det falt på golvet og vekket bakerens mistanke neste morgen.

De savnet alt. Men brød hadde de i hvert fall mulighet til å skaffe seg. Hva de aldri oppnådde, var å bli behandlet som barn, med de behov for mennesker som interesserte seg for hva som senere skulle skje med dem. Mange år senere spurte en pedagog: ”Hva er straffen for å myrde et barn? Ikke med våpen, men den slags mord som består i å overbevise barnet om at det er dumt, mindreverdig og hører hjemme på bunnen av samfunnet. Som får det til å gi opp før det har prøvd.”

På Toftes Gave gikk det knapt en dag uten at de fikk fornyet sin overbevisning om at det aldri ville bli mennesker av d e m.

Bestyreren var intet umenneske, og straffet guttene bare ugjerne. Helst ville han slippe å gjøre det selv og overlot jobben til bondeguttene. Hans interesse var gårdsbruk, og samvittighetsfullt sørget han for å gjøre Toftes Gave på Helgøya til et mønsterbruk. Egentlig syntes han det beinharde reglementet også var unødvendig, men h a n var ikke den som i utide oppnevnte seg til sin brors vokter. Fikk han vite at noen av overhanserne hadde brukt nevene litt for flittig på de små gårdsarbeiderne, irettesatte han dem likevel på en dannet og behersket måte. Når noen av guttene måtte på bestyrerens kontor for en eller annen strek, fikk de gjerne et klapp på hodet og en vennlig formaning om å ta seg sammen. Det var utelukkende av økonomiske hensyn at kostholdet ble holdt nede på det absolutte minimum, bestyreren mente ikke at noen skulle sulte. Kanskje gjorde også kjøkkensjefen seg en liten ekstraskilling ved å spare på innkjøpene og stikke overskuddet i egen lomme, men et dannet menneske kan umulig støtt og stadig gå rundt med slike mistanker.

Bestyreren var kanskje den eneste på øya som ikke kjente lukten av søndagsmiddagen når den ble losset på brygga. Søndag skulle det være kjøtt, det hadde han bestemt insistert på. Og kjøttet kom fra Hamar Slakteri, pølser så gamle at det sto en eim rundt kassene allerede før de ble åpnet, tydelig stoppet med slakteavfall og rester som for lengst var gått i oppløsning. Ikke engang de sterke krydderiene som var brukt i blandingen, kunne kamuflere smaken av råttent kjøtt. Om mandagen kunne det hende at snesevis av gutter som ikke hadde kunnet motstå fristelsen til å spise, lå i magesjuke.

Som takk for god og forsvarlig forvaltning av statens midler, fikk bestyreren en ny og bedre jobb etter mange års tro tjeneste.

Han ble avløst av en lærer fra Bastø som hver morgen holdt andakt og takket Gud for den nåde som ble vist ham ved å bli betrodd ansvar for disse stakkars, villfarne barn.

Første dagen den nye bestyreren var i arbeid og skulle sette seg inn i forholdene på stedet, møtte han opp på morgenoppstillingen hvor Konrad Kubeinet ekserserte sine tropper. Mannen ble sprut rød da han hørte hvilke benevnelser Konrad brukte på guttene og forsvant som en strek bak hovedbygningen. Senere prøvde han aldri å gjenta d e n visitten.

Nå ble også Vårherre og kristen nestekjærlighet blandet inn i det daglige livet på Toftes Gave. I første omgang resulterte det i at vassgrauten til middag ble byttet ut med en bønnestuing som fylte vidunderlig i magene og ga dem en følelse av å være mette d e n dagen. På bønnedagene fikk turnipsen ligge i fred.

Til gjengjeld ble de pedagogiske kravene strengere. Årelang erfaring med skakkjørte gutter hadde lært den nye bestyreren at de hadde en tendens til å bli mer skakkjørte med årene. Det gjaldt derfor å forebygge den uheldige utvikling med arbeid, arbeid og atter arbeid, slik at de ikke fikk tid til å tenke på gale streker. Ved bordene ble det innført strengt taleforbud, og alle utslag av et kriminelt sinnelag, så som epleslang og tobakkstygging, ble straffet hardt og konsekvent. Særlig om høsten når eplene fristet i frukthagen, som en avveksling fra turnipsen, måtte mange legge seg over stolen på bestyrerens kontor med nedbrettede bukser. Den straffen som tidligere var blitt tildelt med regelmessighet og uavvendelighet som lynnedslag i form av sviende lusinger som sendte synderne veggimellom, ble nå systematisert og høytideligholdt, det var nesten sakral stemning i kontoret når bestyreren løftet pisken for å håndheve rettferdigheten med fra tre til tolv slag, alt etter forbrytelsens grovhet og bestyrerens humør.

Pisselars var guttenes helt etter at han under det store opprøret i 1908 hadde fått tak i en hagle og skjøt grisene etter hvert som de kom settende ut fra den brennende bygningen med ordene: ”Nå skal det bli skinkesteik på Toftes Gave”. Hverken han eller noen andre fikk skinkesteik, men Lars fikk seg et opphold i fengsel og var nærmest for fullt utdannet å regne sammenliknet med de andre småguttene. Nå hadde han vært i jordbærsenga, og etterpå hos bestyreren for å få sin rettmessige straff. Der hadde han gjort en oppdagelse:
-Bestyreren l i k e r å slå, han.
-Han er religiøs og derfor må alle være verre enn han sjøl, ellers er han ingen god kristen, konkluderte Gulosten da saken ble behandlet i hemmelig møte på låven.

 Men helt oppklart ble mysteriet ikke.

Reglementet på sovesalene ble også skjerpet. Alle skulle være i seng klokken 21, uansett alder. Og etter kl. 22 ble enhver lyd straffet med minimum en times opphold på gangen i nattskjorte og giv akt-stilling. Om vinteren var det en effektiv straff, guttene husket stakkaren som strøk med av lungebetennelsen.

Så for å kunne konversere etter sengetid, lærte de seg døvespråket. En av guttene som gikk under betegnelsen Grisepurka, hadde døve foreldre og kunne formidle kunnskapen.

I den første tiden etter at den nye bestyreren kom, var matstellet blitt noe bedre. Men snart var de tilbake til to streng rasjonerte brødskiver morgen og kveld, halvspiselig, snau middagsmat, og noen ganger vassgraut i stedet for brød etter arbeidet. Den harde valuta på stedet – skråtobakk – som en tid hadde vist stigende kurs da det ble relativt rikelig med mat, falt igjen tilbake til sin normale notering: 2-3 centimeter av en stang for en skive brød, en centimeter for et eple og en halv stang for et lite stykke kjøtt. Tyveri fra de andre guttene ble også anerkjent som en legitim utvei for å skaffe seg tilstrekkelig føde. Det straffbare var å bli knepet, særlig av overhanserne som gjorde så godt de kunne for å tilfredsstille den nye bestyreren ved å gi synderne litt ekstra juling før de gikk på kontoret.

Etter to og et halvt år uten større avvekslinger enn oppholdet i cella etter rømningsforsøket, loppejakt på sengekanten før leggetid og gleden over vellykkede matekspedisjoner, smilte nåden til Gulosten. Han fikk arbeide i bakeriet. Hva gjorde det at han måtte slepe melsekker som strengt tatt var for tunge for en voksen, alene? Hvilken rolle spilte det at bakeren hadde en spesiell og smertefylt avstraffelsesmetode som alle guttene på skolen fryktet – han la neven rundt halsen på dem, løftet dem opp og sparket den sprellende guttekroppen så det smalt? Hvilken rolle spilte det, så lenge han fikk spise seg mett?

Hele brød ble smuglet ut fra bakeriet til guttene på andre sal. Og like ved inngangen til bakeriet sto rømmen som skulle bli til smør. Mange hadde sendt lengelsfylte blikk etter rømmespannet, men ingen hadde klart å få mer enn en smak av det nå og da når de så sin sjanse til å stikke fingrene i det.

Gulosten var etter hvert blitt en veteran på Toftes Gave og visste at slike amatørmetoder sjelden ville lønne seg. Kaloriutbyttet sto ikke i forhold til risikoen.

I stedet bakte han boller etter at bakeren hadde gått sin vei og overlatt resten av arbeidet til lærlingen. Bollene ble omhyggelig hulet ut, og på veien forbi rømmespannet, så han sitt snitt til å dyppe dem nedi og fylle tomrommet med sur fløte. Etter slike vellykkede tokt ble det fest på sal to. Andersen kan enda huske rømmesmaken.

Etter et halvt år på bakeriet og relativt få turer til kontoret for å få juling – bestyreren straffet helst de yngre guttene – kunne Vergerådet omsider imøtekomme fru Andersens mer og mer iherdige bønner om å få gutten tilbake; inspirert av bedende brev han hadde smuglet forbi sensuren.